It is pure tension

Du kjenner nok til følelsen av bare måtte kose med deg selv en kveld fordi du må avspenne. Jeg vet så alt for godt hvordan det er. Og man snakker ikke om det fordi janteloven sier at kvinner og jenter ikke skal uttale seg om slikt. Det er ikke pent og tar seg ikke bra ut. Så fint at jeg har en blogg da. Her kan jeg skrive hva jeg vil og de som vil klage kan ikke se meg inn i øynene. Deilig anonymt!

Jeg fantaserer om så mangt, men det hele går i perioder. For tiden er hovedpersonene meg selv og lederen for en organisasjon jeg er medlem av. Han er ikke særlig "hot" eller kjekk, men han har autoritet og det tenner meg. Og mannen er utrolig smart på områder jeg vet jeg ikke strekker helt til, noe som tenner alle mine plugger mer enn jeg kan beskrive. Men jeg tenner ikke når jeg ser ham, bare når jeg er alene. Det er noen voldsomme reaksjoner i underlivet og jeg ender opp utmattet og helt ferdig etterpå. Det har ikke så mye med personligheten å gjøre, for vet jeg for mye om personen så forsvinner eksplosjonene og begjæret.

Skulle bare så gjerne knulla han opp etter veggene, på gulvet, på bordet og alle tenkelige steder. Men hadde jeg gjort det så hadde fantasien forsvunnet og jeg hadde måttet lete lenge etter en ny. For det er ikke sånn at et begjær avløser det neste... Det må bygges litt opp og etter et par-tre møter med vedkommende så kan jeg merke at jeg begynner å flørte litt med smil og øyne. Det er ikke bevisst og jeg vil ikke gå videre med det. Det er bare så deilig når det står på.

Jeg har fantasert om husverter, lærere, professorer, leger og mange andre autoritetspersoner. Kanskje er det et kompleks for noe, ja det ville hvertfall en psykolog sagt. Men jeg liker å fantasere om dem og kose med meg selv når jeg tenker på dem i all hemmelighet. Mine tanker og fantasier er det ingen som kan ta fra meg eller oppdage, for de er bare for meg. Hadde jeg kunnet skrive poesi så hadde det blitt noen heftige dikt, men den gang ei mine kjære medmennesker. Ei kan hesten sykle.

Sciento-fare!

Det er ikke ofte vi her til lands klarer å se farene rundt oss. Vi svever rundt på en sky og tenker at ikke noe i verden kan skade oss. For Taliban og andre mørkemenn har ingen "Twin Towers" å fly inn i her på bjerget og det er så få mennesker i landet at vi ikke engang er interessante for bombeattentat eller selvmordsbombere. Allikevel har vi frimurerlosjen. Nå er ikke jeg så sikker på hvordan de opererer, men at det foregår ting mellom selskaper som egentlig burde gått under hvitsnipp-kriminalitet - forundrer meg aldeles ikke. Men det er ikke det som er interessant for dette innlegget.

Jeg er mer bekymret for den såkalte Scientologikirken. Heldigvis har ikke den fått sin anerkjennelse som religion i Norge ennå, og sannsynligvis får den heller aldri det, men allikevel er den her. Denne organisasjonen har sine lokaler midt på selveste Karl Johan i hjertet av hovedstaden vår. Det skal en god del penger på bordet før man kan leie der, så det gir oss en pekepinn på hvor pengesterke organisasjonen er. Man burde ikke legge seg ut med dem fordi de er farlige. De har ødelagt mange menneskers liv, brutt seg inn hos FBI m.fl. og deres leder har selv sagt at de skal knuse alle som kommer i deres vei. Ikke vet jeg hvor lurt det er av meg å skrive dette, men jeg har lært litt om religionskritikk i løpet av livet og dersom de så hardnakket skal påstå at de er en religion... Vel, da må de svarten meg tåle kritikken som følger med det!

Andreas Heldal-Lund driver en nettside som omhandler denne "kirken" og flere avhoppere har skrevet sine historier der. Man får høre om unge jenter som har blitt voldtatt av voksne medlemmer (så de katolske prestene er ikke de eneste som burde sitte bak murene) og hvordan foreldrene deres har blitt sugd inn i det flere av dem refererer til som en sekt. Hvis du vil lese mer om Scientologi og hvorfor det finnes motstandere mot det, så kan du finne det på Scientologikirkens hjemmeside og på Andreas Heldal-Lunds hjemmeside.

Bare pass på. Det er ikke lov til å uttale Xenu for noen scientologer og de fleste vet ikke engang hva det er. De som er lavt på stigen har utrolig lite informasjon om hva som egentlig skjer i de høyere gradene og det sies at man kan bli syk dersom man får vite om høyere grader enn man har fått tilgang til. En som er på nivå 1 skal ikke vite noe om nivå 3 fordi de ikke er klare og opplyste nok. Xenu er forresten en hersker som levde for 75 millioner år siden... Det finnes en flott informasjon om denne karikaturen her på flere ulike språk! Så nå kan du gjøre deg opp en mening :-)

Materialisten

Jeg har påberopt meg å være en sosialist i flere år, men først nå har jeg begynt å tenke over min egen atferd. For jeg elsker dyre duppeditter, shopping og penger. Men det jeg ikke vet er om jeg faktisk er en materialist eller om det er de skjulte tegn og koder i samfunnet som har påvirket meg til å tenke som jeg gjør. For det er nok ganske umulig å ikke bli påvirket av det som skjer rundt en, og det man lærer i primærsosialiseringen har man med seg resten av livet.

Og reklamer. Man kommer ikke utenom alle reklamene som finnes i alle blader, aviser, på internett og på tv. Det er helt vanvittig hvis man faktisk går inn for å legge merke til all snikreklamen som man tror man ikke ser, men som underbevisstheten på et vis får med seg. Det kan få en hver til å svime av!

Men ikke bare reklamen påvirker oss. Det finnes også en enorm tilgang på kjendisstoff og serier som hyller de rike og berømte. Det er langt over grensen for hva jeg vil kalle sykelig opptatthet fra medienes side. Og det påvirker ikke bare de unge tenåringsjentene for det påvirker såvisst også meg. Jeg ser på meg selv som en passe oppvakt ung kvinne, men jeg slipper ikke unna jaget. Jaget etter status blant venner når det kommer til karakterer, jaget etter generell status for mine klær, mitt utseende og ting jeg har.

Samtidig er jeg litt til venstre i politikken. Jeg er pro mennesket og nestekjærlighet. Hva sier det om meg? Er jeg bare et forvirret menneske som er alt for opptatt av å kategorisere meg selv, eller er det ikke til å komme unna?

Religion, makt og politikk

Det er vanskelig å skille disse tre tingene fra hverandre i dag. Det har sikkert alltid vært vanskelig å skille dem, men jeg har en følelse av at man i dag er mer opptatt av å skape et skille mellom dem. Om det i det hele og det store er mulig vet jeg ikke, men det virker vanskelig.

Ta alle de store konfliktene som har vært og er. Palestina og Israel kriger. De kriger over land. Begge parter vil ha makt over et landområde som iflg. deres religion er helt essensiell for dem. Allerede der har man en sammenfiltring av makt, politikk og religion som jeg mener ikke burde finnes. Religion burde være en viss påvirkningsmakt, slik som demokratiets valgkanal, men den burde ikke være en direkte makt i en slik konflikt.

Det samme ser man når George W. Bush bruker den kristne guden for å skape et slags belegg for at det er rett av USA å intervenere i Afghanistan og Irak. Allikevel mener Bush (og mange med ham) at muslimer ikke skal få bruke sin Allah for å oppnå konsensus om at det er korrekt å slå tilbake. Jeg skulle gjerne sagt at alle burde stemme på Barack Obama i det amerikanske valget, men så gjennomsyret kapitalistisk som det samfunnet er kan jeg ikke helt tro at hans såkalte "change" kommer til å gjøre så mye forskjell.

Makt er viktig for USA og det virker som om de mer enn gjerne går over lik for å oppnå stadig økt makt. Slik har de valgt å ta side med Israel og derfor valgte de også å støtte Georgias kamp mot Russland. USA frykter et sosialistisk Russland og har et bilde av landet som ikke helt stemmer overens med virkeligheten. Ikke er jeg noen kommunist og ikke er jeg en fan av Israel eller USA, jeg mener bare at mennesket og menneskeverdet burde stå i sentrum og at religion og makt burde komme i andre rekke. Det er mennesket som er viktigst og uansett er det ingen som har rett til å ta et annet menneskes liv.

En ny verden

Jeg har valgt å skape meg en ny verden. En slags annen virkelighet hvor jeg kan ytre mine meninger og til tider steile synspunkter. Dette skal være mitt univers og her kan jeg slippe unna alle de menneskene som bare snakker om hva de har på seg til en hver tid, og alle de som lukker øynene for problemer. Jeg kan, på noen mennesker, oppfattes som problemsøkende fordi jeg er opptatt av konflikter og hvordan disse foregår. Men jeg skulle helst ønske at alle mennesker kunne leve i fred... Dessverre er det nok slik at verdenssamfunnets normaltilstand ikke er fred, men krig.

Selvsagt er også jeg opptatt av de tingene som er viktige i mitt liv. Og til tider er jeg en heftig materialist som lett blir oppslukt av at jeg mangler noe. Men i bunn og grunn vet jeg hvordan det er å ikke ha det så bra og jeg kan heldigvis vekke meg selv opp. Dessverre er det alt for mange mennesker som velger å ikke bry seg om andre fordi materialismen opptar all deres tid og energi. Sånne mennesker liker jeg ikke og de pleier å få vite det ganske utilslørt.

Jeg er direkte.